Blåmerker..

Fortærende hvordan blogging frister når du egentlig burde gjordt en million andre ting..

Selveksponering er et rart, rart fenomen. Akkurat nå har jeg faktisk utrolig lyst å legge ut et nakenbilde av meg selv på bloggen min... I allefall et bilde av leggene mine, kneet mitt, rompa mi og armen min. De er nemlig fulle av blåmerker, og av en eller annen merkverdig grunn fascinerer blåmerker meg stort! Jeg tror jeg digger blåmerker... Spesielt det jeg har på rompa mi...det er ca 10 cm langt og 5 cm bredt og er har et fascinerende rødt/lilla mønster.

Og ja...det er nå det er lov til å kommentere å si et eller annet slik som at du er rar Eli...Det er ikke normalt å like blåmerker, det er bare slike bortskjemte, superdupervelsignede, har-det-alt-for-godt jenter som meg som kan tenke noe sånt.

For med skrekk og gru tenker jeg på alle dem som skjuler sine blåmerker. Alle dem som virkelig blir mishandlet. Foreldre som slår. Blåmerker som verker. Merker som sier dem mer enn den fysiske smerten. Merker som stiller spørsmålet, er de glad i meg?

Og her går jeg med en halt fot og en øm hånd og et håndfull med blåmerker etter at jeg frivillig har brukt meg selv som en boksepute i karaten og med mitt klumsete vesen har falt ned en trapp. Også gleder jeg meg egentlig litt over mine sår og merker....off nei..jeg har det så alt for alt for godt!